Lykkelig er den som finner sin øy.
Som tidligere sjefredaktør i reisemagasinet Vagabond snublet jeg tilfeldig over Myken i 2018 på en Norge-på-langs-reise. Etter et langt liv på reise til de fleste av verdens mange hjørner, oppdaget jeg akkurat det som mange reisende sjeler leter etter:
«her er det noe helt spesielt».

Livet her er annerledes enn det meste jeg har opplevd tidligere.
Tett på havet, midt i naturkreftene. Å være en del av et lite samfunn der alle må ro i samme retning for å holde øya flytende.
Den første høsten jeg var på øya ble jeg spurt om å hjelpe til «å sikre en kran før stormen kommer». Det husker jeg ennå som noe helt vilt eksotisk der vi sto på kaia i blåsten og høstmørket. I realiteten var oppgaven å holde i et løst tau, men allikevel…

Det som skulle være et sprøtt reiseprosjekt har med årene blitt selve livet; Myken har blitt et hjem, akkurat som bylivet i Oslo fortsatt føles som hjemme. Balansen mellom øy og by er det flere av oss øyboere som har blitt gode på, ofte beskriver vi at det er en viktig faktor for å mestre øylivet i en så konsentrert form det kan bli vintertid, da vi kun er en håndfull mennesker tett på hverandre. Og godt er det, en øy uten mennesker er bare en øde holme i endeløst hav. På Myken er det alltid lys og folk i husan, her vi flyter langt ut til havs helt ute ved horisonten.